George Hurrell – Hollywoods mester av lys, skygge og glamour
Caroline Lombard ca 1937, Foto: George Hurrell. Public Domain
I en tid da Hollywood-stjernene ble dyrket som guder, var George Hurrell mannen som udødeliggjorde deres guddommelige ansikter og gjorde dem til ikoner for ettertiden. Med blendende lyssetting, teknisk perfeksjon og et kunstnerisk blikk formet av malerbakgrunn, definerte han glamourfotografiets gullalder. Hans portretter av Jean Harlow, Joan Crawford og Clark Gable står som monumenter over en tid da lys og skygge ble brukt til å bygge myter – og hans tidløse stil fant veien til nye medier da han på 1980-tallet samarbeidet med rockebandet Queen for albumet The Works, et uventet møte mellom klassisk Hollywood-glamour og popkultur.
Tekst: Bjørn Joachimsen
George Edward Hurrell (1904–1992) ble født i Walnut Hills-distriktet i Cincinnati, Ohio, og startet sin karriere som maler. Han studerte opprinnelig kunstmaling ved Art Institute of Chicago, men hadde ingen spesiell interesse for fotografering. Fotografering ble først brukt som et verktøy for å dokumentere maleriene hans.
Etter flyttingen til Laguna Beach, California i 1925 møtte Hurrell andre malere med forbindelser, blant annet Edward Steichen, som oppmuntret ham til å forfølge fotografering. Hurrell fant også at fotografering var en mer pålitelig inntektskilde enn maling. Vennen og piloten Pancho Barnes poserte ofte for ham og inspirerte ham til å utvikle sin portrettstil. Til slutt åpnet Hurrell et fotostudio i Los Angeles.
Jane Russell 1943. Foto: George Hurrell. Public domain.
Karriere i Hollywood
På slutten av 1920-tallet ble Hurrell introdusert til Ramon Novarro gjennom Pancho Barnes, og fotograferte en serie portretter som imponerte Novarro. Novarro viste bildene til Norma Shearer, som ønsket et mer glamorøst og sofistikert utseende for filmen The Divorcee. Etter at produksjonssjef Irving Thalberg ved MGM så resultatene, ble Hurrell engasjert på kontrakt med MGM som leder for portrettavdelingen.
I 1932 forlot Hurrell MGM etter uoverensstemmelser med sin publisitetsjef og drev eget studio på Sunset Boulevard frem til 1938. Gjennom dette tiåret fotograferte han regelmessig stjerner som Dorothy Jordan, Myrna Loy, Robert Montgomery, Jean Harlow, Joan Crawford, Clark Gable, Rosalind Russell, Marion Davies, Jeanette MacDonald, Anna May Wong, Carole Lombard og Norma Shearer, som angivelig nektet å bli fotografert av noen andre.
Hollywoods udødelige ansikter
Gjennom 1930- og 40-tallet fotograferte Hurrell de mest kjente stjernene: Jean Harlow, Greta Garbo, Joan Crawford, Clark Gable, Marlene Dietrich, Veronica Lake, Errol Flynn, Carole Lombard, Bette Davis, Rita Hayworth, Humphrey Bogart og James Cagney. Hans portretter ble brukt på plakater, i filmarkedsføring og magasiner over hele verden – og definerte hvordan stjerner skulle se ut.
Et spesielt minneverdig øyeblikk var hans første og eneste fotoshoot med Greta Garbo i april 1930, under produksjonen av filmen Romance. På dette tidspunktet var Garbo verdens mest betalte og mektigste kvinnelige stjerne, men hun var tydelig misfornøyd den dagen. Hun ankom Hurrells studio i en tung opera-kostyme som veide rundt 22,7 kilo, etter en lang filmdag i uvanlig varmt vårvær i California, og erklærte med sin karakteristiske svenske aksent: “Mr. Hurrell, I am NOT in the mood!” Oppdraget var å få et smilende publicity-portrett av Garbo til filmens reklame. Hurrell prøvde alt for å få henne til å slappe av: han spilte upbeat jazz på Victrolaen, justerte lysene, foreslo mer komfortable antrekk og brukte en 40 fot lang kabel til lukkerutløser slik at han kunne bevege seg rundt i studioet uten at Garbo visste når bildet ble tatt. Til slutt, etter mange forsøk, smilte Garbo – helt tilfeldig da Hurrell snublet over et lysstativ – og Hurrell fikk sitt bilde. Selv om resultatet ble vellykket, ville Garbo aldri arbeide med Hurrell igjen. Hun erklærte: “I will not work with that crazy man again!” Denne episoden illustrerer både Hurrells kreativitet og hans evne til å håndtere selv de mest krevende stjernene, selv om hans metode noen ganger var på kanten av kaotisk.
Foto: George Hurrell. Public domain.
Lys, kamera og skygge – kunsten i Hurrells teknikk
Hurrell revolusjonerte portrettfotografiet i Hollywood. Der andre fotografer søkte myk og flat belysning for å skjule rynker og ujevnheter, valgte Hurrell det motsatte: skarpt, fokusert lys med sterke kontraster. Han brukte storformatkameraer i studio, ofte i 8×10-tommers format, som ga maksimal detaljrikdom og kontroll i sort-hvitt-film med lav lysfølsomhet – perfekt for nyanser i gråskala og dramatiske høylys og skygger.
En av hans signaturer var “boom light” – en spotlight plassert høyt over modellen som fremhevet hår og skuldre, og skapte separasjon fra bakgrunnen. I tillegg brukte han fresnellamper, spotlights og baklys for å forme ansiktet og gi dybde. Reflektorer og små lyskilder ble plassert strategisk for å løfte skygger uten å miste kontrast. “Working with shadows to design the face instead of flooding it with light,” sa Hurrell – og det ble hans credo. Håndmalte bakgrunnsskjermer sikret at bakgrunnen ikke konkurrerte med motivet, og skapte et kontrollert og tidløst studiobilde.
Retusjering og mørkeromsarbeid
Hurrells arbeid stoppet ikke når kameraet var av. I mørkerommet jobbet han med blyant, pensel og grafittpulver direkte på negativene for å fjerne ujevnheter, fremheve høylys i øyne og hår, og mykne hudtoner. Han brukte også teknikker som “burning” og “dodging” på kopier for å kontrollere kontraster og dramatisere skygger. Hvert negativ kunne ta flere dager å fullføre, og resultatet var en perfekt balanse mellom fotografi og kunst.
Etterkrigstiden og gjenoppstandelsen på 1980-tallet
Hurrell laget instruksjonsfilmer for United States Army Air Forces under andre verdenskrig. Etter krigen flyttet han til New York, hvor han arbeidet med reklame og motemagasiner. På midten av 1960-tallet returnerte han til Hollywood.
På 1980-tallet opplevde han en renessanse. Musikere og skuespillere som Diana Ross, Sharon Stone, John Travolta og Raquel Welch ønsket tilbake til hans klassiske stil – dramatisk lys, nøye komposisjon og stilisert bakgrunn. Hans tidløse teknikk førte også til et uventet samarbeid med Queen, som ønsket at Hurrell skulle fotografere bandet til albumet The Works (1984). Hans signaturstil med dramatiske lys og nøye komposisjon ga rockebandet et visuelt uttrykk som kombinerte klassisk Hollywood-glamour med 1980-tallets popestetikk. Flere av bildene ble brukt på albumets markedsføring og innpakning.
Queen sitt album fra 1984, The Works. En slående fusjon av Hollywood-glamour og 1980-tallspop, fanget gjennom Hurrells dramatiske lyssetting og elegante komposisjon, der legendarisk rock møter tidløs stil.
Hurrells arv i dagens fotografi
Moderne portrettfotografer studerer fortsatt Hurrells lyssetting og komposisjon. Hans arbeid viser at kontraster, målrettet lys og presis retusjering kan forvandle et portrett til noe tidløst. Mange forsøker å gjenskape Hurrell-stilen digitalt, men som Mark Vieira påpeker: “Det var ikke verktøyene, men Hurrells øye, timing og empati som gjorde magien mulig.”
Lys som myteskaper
George Hurrell skapte ikke bare bilder – han skapte drømmer. Han forvandlet Hollywoods skuespillere til tidløse ikoner, og gjorde glamour til en kunstform. Hans bruk av storformatkameraer, lavfølsom film, dramatiske spotlights og håndmalte bakgrunner, kombinert med nøye retusjering, viser at ekte fotografisk håndverk aldri går av moten.
Når vi ser på et Hurrell-portrett i dag – enten det er Jean Harlow badet i lys, Marlene Dietrich omgitt av skygger, eller Queen på The Works – ser vi ikke bare en stjerne. Vi ser et menneske fanget midt i øyeblikket hvor lys og skygge møtes.
Omslaget til boken George Hurrell's Hollywood: Glamour Portraits 1925–1992 av Mark A. Vieira, Running Press, 2013.
Hurrells tekniske arsenal
Kamera: Storformatkameraer (8×10-tommers format).
Film: Sort-hvitt film med lav ISO/ASA for maksimal gråskala.
Lyskilder: Fresnellamper, spotlights, “boom light” fra oven, baklys/hair light, reflektorer.
Bakgrunn: Håndmalte bakgrunnsskjermer for kontrollert dybde.
Retusjering: Blyant og pensel på negativene, grafitt, burning/dodging på kopier.
Motto: “Lighting is everything.”